Peer Gynt

Solveig

I heard a lovely song on the radio in the car. The next day I couldn't get that tune out of my mind, and kept playing it, time after time, inside my head. Marcia said I had caught an "Ear Worm." Those are songs and bits of music you keep repeating again and again. I found many renditions of the song by many pretty sopranos on YouTube and played them. Then I looked up the lyrics in English translation from the Norwegian and I began to understand the words and the story. The song became more powerful when I understood what it was about! Because the words are Norwegian, I thought of you, my young Norwegian friend!

FIRST CHALLENGE -- learn the story:

Listen to this song by Grieg, part of the famous Norwegian story poem by Ibsen:

It is a very sad and dark story, I think, mostly about choices. As a young person, Peer Gynt gets into trouble a lot and makes bad decisions. After Solveig leaves her family and moves in with Peer at the cabin he built in the woods and sings to him this love song, it's too much for Peer and he takes off on a ship and spends a lifetime having adventures all over the world and with trolls, nissen, and other weird creatures like «den store bøygen». She waits. And she waits. Finally after many many years, Peer comes back when he is an old man; Solveig still loves him (she sings a second love song -- Solveigs Vuggevise). And then Peer dies. As I say, it's a pretty dark story.

Now read the outline of the plot (first in Norwegian, later in English):

Ibsen---Peer Gynt

-------------------------------
Første handling

Peer, en tjue år gammel gardmannssønn, blir tuktet av moren sin, Åse, fordi han har kommet tilbake fra reinsdyrjakt etter seks uker «uten børse, uten vilt». Peer kvitterer med å gi en sprudlende skildring av «bukkerittet» han har utført på fjellet. Åse er bare måtelig begeistret. Hun vet Peer er flink til å dikte ihop, men lite tess til annet enn å «ligge i gruen, rote rundt i kull og emmer». Han er en typisk askeladd-figur med dikterisk begavelse. Faren, Jon Gynt, satte formuen over styr, og endte på landeveien som kramkar. Åses ønske er at Peer skal løfte arven etter faren, noe han ikke er særlig interessert i. Åse minner ham på at Ingrid på Hægstad gård gjerne ville hatt ham, om han hadde villet det, og Peer slår til, selv om bryllupet med Mads Moen skal stå dagen etter. Han reiser til Hægstad med Åse i hælene. Hun vil hindre ham i å skjemme seg helt ut.

På Hægstad viser det seg at Ingrid har stengt seg inne på stabburet, og Mads, Brudgommen, klynker og klager over det. Til gårds er det også kommet en innflytterfamilie fra Hedalen. De er haugianere, og har to døtre, Solveig og lille Helga. Peer blir oppmerksom på Solveig og byr henne opp, men da hun forstår hvem han er, trekker hun seg skremt. Ryktet har gått foran ham. Peer har aldri sett ei jente som Solveig, og vil gjerne snakke mer med henne, men da hun trekker seg, tar han til takke med brennevin i steden, og da Solveig kommer igjen er han full. Brudgommen kommer tilbake og spør Peer om hjelp med Ingrid, og Peer svarer med å røve bruden til fjells, mens bonden sverger hevn.


Annen handling

Peer vraker Ingrid etter en natt med henne, og nå er det hun som sverger hevn. Peer vil ikke ha henne, og sammenligner henne med Solveig – til slutt er det bare hun som holder mål: «Djevlen stå i alle kvinner, uten én!» Solveig, mor Åse og Solveigs foreldre leter etter ham, mens Peer ser at han er jaget av hele bygda. Mens han er der oppe får han selskap av tre seterjenter som lokker ham med seg til en vill natt i selet, og dagen etter er han i tung bakrus. Han hallusinerer, og slår seg i svime mot et fjellstykke.

Resten av akten er en drøm Peer har. Han møter en grønnkledd kvinne (huldra), som sier hun er datter av Dovregubben. Peer slår frampå med at han er kongssønn, og sammen rir de inn i Dovregubbens hall. Her krever Dovregubben at han skal bli som en av dem, et troll, og Peer går med på mange av kravene trollkongen stiller. Et av dem er at han skal være seg selv – nok! Dette er trollenes slagord og våpenmerke. Peer trekker seg imidlertid i siste liten da han skjønner han må gjøre et endelig valg (å la seg snitte i øyet slik at han ikke lenger kan skjelne rett fra galt). Da krever Dovregubben at han skal ta ansvar for det barnet datteren hans bærer på – skapt av begjær (Peer har ikke rørt henne). Peer nekter og avslører seg som den han er, og blir nærpå drept av småtrollene, inntil klokkene kimer etter ham. Trollene rømmer, og han våkner i stummende mørke, og i kamp med et vesen som kaller seg «meg selv» eller «den store bøygen». Peer finner ikke form på det, og blir stadig tvunget til å «gå utenom», noe han gjentar for seg selv gjennom resten av stykket. Til slutt roper han på Solveig, og klokkene ringer etter ham. Bøygen forsvinner, og Peer våkner utenfor en seterbø. Lille Helga er kommet med mat til ham, og Solveig har sendt henne. Peer gir henne en sølvknapp til minne om seg.

Tredje handling

Peer er fredløs på fjellet. Han bygger en hytte han kan bo i, og mens han arbeider med det, kommer Solveig til ham, og sier at hun har brutt med sin familie og valgt å være hos ham resten av livet. Peer blir jublende glad for dette, og ber henne gå inn i hytta. Med det samme hun er innenfor, kommer en «gammelaktig kvinne» til ham med en stygg guttunge i hånda. Hun presenterer seg som den grønnkledte, og sier Peer skal ta ansvar for ungen, som har vokst ganske raskt. Hun truer ham og sier hun kommer til å være der hver gang han er sammen med Solveig. Dette kan Peer ikke fri seg fra, og han minnes de andre jentene han har hatt. Han velger straks å «gå utenom», det vil si å rømme. Når Solveig spør, svarer han at han har noe tungt å hente. Men han ber henne vente på ham, og det sier hun seg villig til.

Peer rekker såvidt ned igjen til Åses dødsleie, og dikter en visjon av noe han tror er Paradiset, før han reiser ut av landet.

Fjerde handling

Peer er blitt en holden forretningsmann med et kobbel av internasjonale venner. Han har slått seg opp fra ingenting, og har drevet med slavehandel, misjonering, salg av gudebilder, etc. Han lever etter regelen om at «den som ei gjør ondt, gjør godt», og holder alltid med den som ser ut til å vinne. Han er opportunistisk og kynisk, og vennene svikter ham til slutt, og lar ham stå igjen på stranda uten skip. Han ser imidlertid skipet gå i lufta og forsvinne i havet.

Peer finner de stjålne klærne etter en beduinhøvding, og blir mottatt som den gjenkomne profet når han viser seg for de lokale stammene. Han prøver å forføre Anitra, høvdingens datter, men lykkes bare måtelig, før han blir ranet igjen, og står der som den han var. Da bestemmer han seg for å bli historiker i stedet, og reiser til Egypt, mens han postulerer at «kvinnene, de er en skrøpelig slekt» (rett etter denne replikken kommer Solveigs sang).
I Egypt hører han Memnon-støtten synge, og møter Sfinksen i Giza. Han spør sfinksen som han spurte Bøygen, «hvem er du», og straks møter han Begriffenfeldt, forstanderen for dårekisten i Kairo. Her, får han vite, skal han utropes til keiser på «selvets fundament» fordi han har løst sfinksens gåte. Han bryter sammen til slutt, og roper etter «alle dårers formynder», dvs. Gud.

Femte handling

Peer er på vei hjem til Norge etter mange års utlendighet. Han er blitt en gjerrig og gretten gammel knark, med lite annet enn menneskeforakt i seg. På båten møter han den fremmede Passasjer, som ønsker å låne liket hans når han er død. Det blåser opp til storm og skipet forliser. Peer redder seg i land på bekostning av livet til skipskokken: Den hvelvede livbåten bærer bare en.

Vel hjemme kommer Peer først til en begravelse hvor presten beretter om en mann som sviktet nasjonen ved å unndra seg krigen, men som på den andre siden gjorde en livsinnsats for å berge sin familie. Så kommer Peer til Hægstad hvor det er auksjon. Ingrid er død, og han møter igjen Mads Moen og smeden Aslak, som giftet seg med Ingrid etter at hun kom ned fra fjellet. Peer auksjonerer bort fantasielementer fra sitt eget liv. Han får høre ryktene om at Peer Gynt er hengt i utlandet. Ingen kjenner ham igjen.

Oppe på heia blir han plaget av røster som minner ham på det han ikke gjorde med livet sitt: Sanger han ikke sang, verker han ikke øvde, tårer han aldri felte, spørsmål han aldri stilte. Han møter også mor Åse igjen, som anklager ham fordi hans paradisvisjon var lite annet enn en gal vei til himmelen. Deretter møter han Knappestøperen, som forteller ham at han har forspilt livet sitt, og må smeltes om, fordi «Mester», altså Gud, ikke vil la åndelig materiale («metallverdi») gå til spille. Han har verken vært dydig eller syndig nok til å få et hinsidig liv i henholdsvis himmelen eller helvete. Peer ber om henstand, han vil dokumentere, gjennom vitners attester, at han har vært seg selv. Han møter Dovregubben på pengejakt, og ber ham om en slik attest, men Dovregubben mener bestemt at Peer har levd livet som et bergtroll, en egoist. Han blir skrytt opp i været av trollenes aviser, som snakker om «det trollelig-nasjonale»: «Vårt nok gir trollets stempel til mannen, og så nevner han deg som eksempel».

Peer går tilbake på det med å være seg selv, og når Knappestøperen møter han igjen «på en korsvei», ber han om lov til å finne en prest, slik at han kan bekjenne sine synder. Han møter en presteskikkelse som imidlertid viser seg å være djevelen. Djevelen forteller ham at han er «halvt utvisket», og ikke skikket til å komme til Helvete. Peer lurer ham, og kommer gradvis nærmere Solveigs hytte, som han selv har bygd. Han finner en løk, og skreller den for å finne kjernen, men den er ikke å finne – han skjønner han selv er uten kjerne, og begynner å erkjenne at livet hans er bortkastet. Han har ikke gjort noe alvorlig, alt var halvveis. Til slutt forstår han at det bare er Solveig som kan gi ham «synderegistret». Han går endelig tvers igjennom, til henne, og krever at hun skal tilgi ham det gale han har gjort. Men Solveig har tatt vare på bildet av den han skulle ha vært, og det er det hun forholder seg til. «Intet har du syndet, min kjæreste gutt». Peer forstår ikke og tror han er fortapt. Til slutt stiller han endelig gåten: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Peer synker til slutt sammen i armene hennes, mens hun synger over ham.

Bak veggen står fremdeles knappestøperen og venter på ham ved den siste korsveien. «Og så får vi se om – jeg sier ikke mer».

--------------------
ENGLISH TRANSLATION
--------------------

Act I

Peer Gynt is the son of the once highly regarded Jon Gynt. Jon Gynt spent all his money on feasting and living lavishly, and had to go from his farm as a wandering salesman, leaving his wife and son behind in debt. Åse, the mother, wished to raise her son to restore the lost fortune of his father, but Peer is soon to be considered useless. He is a poet and a braggart, not unlike the youngest son from Norwegian fairy tales, the "Ash Lad", with whom he shares some characteristics.

As the play opens, Peer gives an account of a reindeer hunt that went awry, a famous theatrical scene generally known as "the Buckride". His mother scorns him for his vivid imagination, and taunts him because he spoiled his chances with Ingrid, the daughter of the richest farmer. Peer leaves for Ingrid's wedding, scheduled for the following day, because he may still get a chance with the bride. His mother follows quickly to stop him from shaming himself completely.

At the wedding, the other guests taunt and laugh at Peer, especially the local blacksmith, Aslak, who holds a grudge after an earlier brawl. In the same wedding, Peer meets a family of Haugean newcomers from another valley. He instantly notices the elder daughter, Solveig, and asks her to dance. She refuses because her father would disapprove, and because Peer's reputation has preceded him. She leaves, and Peer starts drinking. When he hears the bride has locked herself in, he seizes the opportunity, runs away with her, and spends the night with her in the mountains.

Act II

Peer is banished for kidnapping Ingrid. As he wanders the mountains, his mother, Åse, and Solveig's father search for him. Peer meets three amorous dairymaids who are waiting to be courted by trolls (a folklore motif from Gudbrandsdalen). He becomes highly intoxicated with them and spends the next day alone suffering from a hangover. He runs head-first into a rock and swoons, and the rest of the second act probably takes place in Peer's dreams. He comes across a woman clad in green, who claims to be the daughter of the troll mountain king. Together they ride into the mountain hall, and the troll king gives Peer the opportunity to become a troll if Peer would marry his daughter. Peer agrees to a number of conditions, but declines in the end. He is then confronted with the fact that the green-clad woman is with child. Peer denies this; he claims not to have touched her, but the wise troll king replies that he begat the child in his head. Crucial for the plot and understanding of the play is the question asked by the troll king: What is the difference between troll and man?

The answer given by the Old Man of the Mountain is: "Out there, where sky shines, humans say: 'To thyself be true.' In here, trolls say: 'Be true to yourself and to hell with the world.'" Egoism is a typical trait of the trolls in this play. From then on, Peer uses this as his motto, always proclaiming that he is himself, whatever that is. He then meets one of the most interesting characters, the Bøyg — a creature who has no real description. Asked the question "Who are you?" The Bøyg answers, "Myself". In time, Peer also takes the Bøyg's important saying as a motto: "Go around". The rest of his life, he "beats around the bush" instead of facing himself or the truth.

Upon awaking, Peer is confronted by Helga, Solveig's sister, who gives him food and regards from her sister. Peer gives the girl a silver button for Solveig to keep and asks that she not forget him.

Act III

As an outlaw, Peer struggles to build his own cottage in the hills. Solveig turns up and insists on living with him. She has made her choice, she says, and there will be no return for her. Peer is delighted and welcomes her, but as she enters the cabin, an elderly-appearing woman in green garments appears with a limping boy at her side. This is the green-clad woman from the mountain hall, and her half-human brat is the child begotten by Peer from his mind during his stay there. She has cursed Peer by forcing him to remember her and all his previous sins, when facing Solveig. Peer hears a ghostly voice saying, "Go roundabout, Peer", and decides to leave. He tells Solveig he has something heavy to fetch. He returns in time for his mother's death, and then sets off overseas.

Act IV

Peer is away for many years, taking part in various occupations and playing various roles including that of a businessman engaged in enterprises on the coast of Morocco. Here, he explains his view of life, and we learn that he is a businessman taking part in unethical transactions, including sending heathen images to China and trading slaves. In his defense, he points out that he has also sent missionaries to China, and he treated his slaves well. His companions rob him, after he decides to support the Turks in suppressing a Greek revolt, and leave him alone on the shore. He then finds some stolen Bedouin gear, and, in these clothes, he is hailed as a prophet by a local tribe. He tries to seduce Anitra, the chieftain's daughter, but she steals his money and rings, gets away, and leaves him. Then he decides to become a historian and travels to Egypt. He wanders through the desert, passing the Colossi of Memnon and the Sphinx. As he addresses the Sphinx, believing her to be the Bøyg, he encounters the keeper of the local madhouse, himself insane, who regards Peer as the bringer of supreme wisdom. Peer comes to the madhouse and understands that all of the patients live in their own worlds, being themselves to such a degree that no one cares for anyone else. In his youth, Peer had dreamt of becoming an emperor. In this place, he is finally hailed as one — the emperor of the "self". Peer despairs and calls for the "Keeper of all fools", i.e., God.

Act V

Finally, on his way home as an old man, he is shipwrecked. Among those on board, he meets the Strange Passenger, who wants to make use of Peer's corpse to find out where dreams have their origin. This passenger scares Peer out of his wits. Peer lands on shore bereft of all of his possessions, a pitiful and grumpy old man. Back home in Norway, Peer Gynt attends a peasant funeral and an auction, where he offers for sale everything from his earlier life. The auction takes place at the very farm where the wedding once was held. Peer stumbles along and is confronted with all that he did not do, his unsung songs, his unmade works, his unwept tears, and his questions that were never asked. His mother comes back and claims that her deathbed went awry; he did not lead her to heaven with his ramblings.

Peer escapes and is confronted with the Button-molder, who maintains that Peer's soul must be melted down with other faulty goods unless he can explain when and where in life he has been "himself". Peer protests. He has been only that, and nothing else. Then he meets the troll king, who states that Peer has been a troll, not a man, most of his life. The Button-molder comes along and says that he has to come up with something if he is not to be melted down. Peer looks for a priest to whom to confess his sins, and a character named "The Lean One" (who is the Devil) turns up. The Lean One believes Peer cannot be counted a real sinner who can be sent to Hell; he has committed no grave sin. Peer despairs in the end, understanding that his life is forfeit; he is nothing. But at the same moment, Solveig starts to sing — the cabin Peer built is close at hand, but he dares not enter.

The Bøyg in Peer tells him "go around". The Button-molder shows up and demands a list of sins, but Peer has none to give, unless Solveig can vouch for him. Then Peer breaks through to Solveig, asking her to forgive his sins. But she answers: "You have not sinned at all, my dearest boy." Peer does not understand — he believes himself lost. Then he asks her: "Where has Peer Gynt been since we last met? Where was I as the one I should have been, whole and true, with the mark of God on my brow?" She answers; "In my faith, in my hope, in my love." Peer screams, calls his mother, and hides himself in her lap. Solveig sings her lullaby for him, and we might presume he dies in this last scene of the play, although there are neither stage directions nor dialogue to indicate that he actually does.

Behind the corner, the Button-molder, who is sent by God, still waits, with the words: "Peer, we shall meet at the last crossroads, and then we shall see if... I'll say no more."

SECOND CHALLENGE:

There seems to be only one place in the story of Peer Gynt where there is a little bit of happiness. That is when Solveig shows up at Peer's cabin and sings her love song, which is the ear worm that is still in my head. It isn't until later that Peer leaves and the picture gets darker.

So draw for me a picture of Peer's imaginary cabin (hytte) in the mountains on the day Solveig shows up. Include in your drawing subtle symbols of happiness and love -- like flowers, sunlight, waterfalls, lambs, etc. Including people is optional.

Your artwork will help me get rid of this ear worm!

By the way, one of the two singers of Solveig's song (Elisabeth Ekornes, linked above) is very talented and just published a children's book. She lives now in Los Angeles and is very creative, like you! Watch this television interview (in Norwegian): .

Also something to think about as you draw, there is a very famous and happy Norwegian painting by Adolph Tidemand and Hans Gude called "Brudeferden i Hardanger." Gude painted pretty landscapes of mountains and fjords and (for seven paintings) asked his friend, Tideman, to paint in the people because Gude was not good at that. The story is here. Click on their painting in the right-hand column.

Then, in 1975 a modern painter named Rolf Groven painted a surreal version (Bildet er en moderne versjon av Adolph Tidemand og Hans Gude, "Brudeferden i Hardanger", 1848) which is very sad and makes me feel creepy. Groven is proud that the painting was "Refusert på Høstutstillingen 1975." [Rejected at the Autumn Exhibition, 1975.]

So in your drawing for me, stay away from the surreal, depressing stuff! Find the happy! Like the Hans Dahl (he was a student of Gude) picture that might be Solveig (also at the right).